Ikke den eneste

Sitter og blar i nyhetsoppslag.Er vel ikke den eneste.
Trøtt etter en urolig natt med lite søvn, er vel ikke den eneste om det heller.


Tankene har i natt gått til Utøya og til Oslo.Sett for meg gatene hvor man så mange ganger har passert,og hvor det nå er snudd på hodet.
Bilder fra nyheter har brent seg fast og tydeligvis satt sterkere spor enn jeg ante det skulle gjøre.
Så hva med ungene tenker jeg.


Og hva med dem som virkelig har stått midt oppi dette.Enten ved å være tilstede eller hadde sine venner  eller familiemedlemmer blandt de skadde eller drepte.
Jeg er ikke den eneste som grubler på dette i dag.


Tente lys i flere viduer i går.Ønsker å vise støtte.Og midt oppi al tragedie vet jeg at jeg er ikke den eneste.
Norge har blitt utsatt for en ufattelig voldelig handling.
Midt oppi alt vet vi at Norge skal stå sammen for å komme videre.De som sørger skal ha skuldre å gråte på og ei hand å holde i. De skal ikke måtte føle at de er den eneste.


Så la oss sammen sørge for at det skjer.At vi ikke bare snakker om det nå og glemmer.Men sammen fremmer vennskap, trygghet og forståelse.


Jeg ser et varmt og betryggende lysglimt i det hele,og det er varmen fra alle de som har stilt opp frivillig og bidratt til å hjelpe.Ikke minst campingturistene som hjalp mengder av ungdom ved Utøya opp av vannet og over til en trygg side.Og det tross at selv ble beskutt. Det viser at det bortsatt finnes medmenneskelighet iblandt oss.Likeens til de som nå er ute og leter etter savnede.
De fortjener alle en hedersmedalje.


Noen tanker fra en helt vanlig 4 barns mamma en noe uvanlig søndag morgen.Og jeg vet jeg er ikke den eneste som sitter å tenker på dette nå.Det tror jeg du også gjør.

blogit.no