Å skape et godt samarbeid mellom far og mor er viktig for barnet. Det gjelder uansett om de bor sammen eller ikke. Det vil alltid være utfordringer. For de som ikke lever sammen kan dette samarbeidet noen ganger være vanskelig. Det kommer an på hva slags situasjon man er i og hvordan forholdet mellom mor og far er og har vært.
Det finnes både normer og regler på dette med samvær og samarbeid mellom mor og far, men det er ikke alltid like enkelt å etterkomme familekontorets vanlige samværsordninger. Familievernkontorene kan hjelpe til og de kan legge frem forslag, noe som er et godt og viktig tilbud, men om dere ikke er enige kan det bli vanskelig å gjennomføre forslaget.
Det finnes vel egentlig ingen fasit på hva som er en god løsning. Det viktigste er og blir barnet. Det er barnet som har rettigheter. Og alt samvær bør legges opp etter deres behov. Er samværet bra for barnet eller ikke? Noen ganger må også det vurderes. Men stort sett har barnet godt av samvær med begge foreldre. Det kommer også an på hvordan samvær/treff arrangeres.
Det er utallige løsninger og erfaringer der ute. Da jeg har mest faglig erfaring i å jobbe med alenemødre så skriver jeg her ut fra alenemammaens perspektiv. Det betyr slett ikke at det blir ensidig for det. For som nevnt så er historiene så ulike selv om de har enkelte fellestrekk. Og det skal heller ikke handle om å ekskludere pappa. Han er like viktig som mor. Jeg har valgt å snakke med noen alenemammaer. Her forteller de sin historie, hvem er de og hvordan samarbeidet med barnefar har fungert. Noen har kontakt med barnefar, og noen har det ikke.
Starten på samarbeidet
Det er mange ulike reaksjoner som kan dukke opp når et svangerskap er et faktum. For noen var det etterlengtet og ønsket. Andre opplever å bli uplanlagt gravide. Å være uplanlagt gravid er ikke det samme som å være uønsket gravid, men det kan bli en del ekstra å ta hensyn til.
Allerede her kommer samarbeid inn i bildet. Vil barnefar stille opp om du får dette barnet?
Er han imot at dere får barn sammen og ønsker abort eller støtter han deg uansett valg? Noen ganger har man ikke kontakt med den som er barnefar.
Julie (23) er alene med sønnen på 2 år. Hun fikk beskjed av barnefar at om hun fullførte svangerskapet så var dette noe hun måtte gjøre på egen hånd. Han var ikke klar for å bli pappa og kom ikke til å stille opp på noe.
- Det var tøft, sier Julie. De hadde kjent hverandre noen måneder og selv om heller ikke hun hadde planer om barn så tidlig, ble hun overrasket over hans reaksjon.
Han prøvde lenge å overtale henne til abort og kom med mange argument hvorfor hun skulle gjøre det. Noen gode argument, men også noen av en sånn karakter at det ble ubehagelig. - Det var ikke dette jeg hadde tenkt der og da, men allikevel ble abort helt utelukket for min del. Det at han prøvde så iherdig på å påvirke meg til å ta abort gjorde situasjonen og valget vanskeligere enn nødvendig” sier Julie.
Marianne er alenemamma til datteren Malin, 2 år. Svangerskapet kom brått på Marianne. Hun hadde litt sporadisk kontakt med barnefar. Han var en venn. Marianne hadde ingen anelse om svangerskapet. Hun var litt svimmel men ikke noe mer. Hun levde livet sitt som hun pleide. Da hun en dag besvimte, tok morens hennes henne med til legen. Der fikk hun vite at hun var gravid. Marianne kunne ikke tro det, Hun ikke hadde vært sammen med noen på lenge. Men ultralyd viste at hun var nærmere 7 mnd gravid.
Marianne tok det hele med fatning selv om hun måtte ha litt tid for å forstå hva som skjedde. Barnefar ble informert og de var enige om at dette kunne de klare å samarbeide om, selv om de ikke var kjærester.
- Siden jeg oppdaget graviditeten etter en god stund, så slapp vi å ta valget om abort eller ikke. Dette var sikkert med på å gjøre samarbeidet lettere, for vi hadde aldri krangelen om valget, forteller Marianne.
De besøkte hverandre og var med på besøk til hverandres familier. De prøvde å knytte så god kontakt som mulig. - Barnefar har alltid støttet meg. Men vi har aldri vært sammen og ble fort enige om at vi aldri kom til å bli et par, sier Marianne.
Linda var alene med sin datter i mange år. Hun hadde et forhold til barnefar da hun ble gravid, men de fant ut før fødsel at å flytte sammen ikke kom til å fungere. - Vi hadde kontakt under svangerskapet men det føltes ikke alltid som han var interessert. Etter Fødselen ble han mer og mer fraværende. Han svarte ikke på meldinger hvor jeg fortalte om besøk på helsestasjonen, om at datteren hans hadde begynt å gå og så videre. Han hadde nok sine grunner, men det var kanskje grunner som jeg ikke klarte å forstå. Det var uforståelig, sier Linda.
Fødsel/Barseltid
En fødsel er både spennende og kanskje litt skummelt. Spesielt for en førstegangsfødende er det mye nytt som venter. Drømmen for de fleste er vel å kunne dele svangerskapet med noen, og da helst barnefar, og kunne planlegge fødsel og barseltid sammen. Det kan absolutt gå an å planlegge og gjøre dette sammen selv om man ikke er kjærester. Men det er ikke alltid det lar seg gjennomføre.
Julie sendte tekstmeldinger om hvordan det gikk under svangerskapet, men hun fikk ikke respons. Hun syntes han hadde krav på å vite hvordan det sto til med den lille i magen.
- Jeg håpet vel at han skulle kontakt igjen. Selv om jeg egentlig visste at dette ønsket han ikke å være med på. Han sa jo at ”dette gjør du på egenhånd”. Jeg opplevde det som litt kjedelig at han ikke svarte, men jeg klarte meg bra alene under svangerskapet. Det var etter barnet var født at jeg begynte å tenke litt mer på det. Det er nok når barnet er født man blir mest sårbar. Jeg sendte bilde av sønnen rett etter fødselen, men fikk heller ikke da noen respons. Han har i etterkant sagt til meg at det fant han provoserende, å få bilde av en baby når han endelig hadde klart å få dette på avstand.
Linda sendte også tekstmeldinger til sin ekskjæreste om hvordan det gikk under svangerskapet, kontroller og ultralydundersøkelser. Barnefaren kom en time etter fødselen, og besøkte dem hver dag mens de var der. Han kom også på besøk en helg uken etter. - Etter dette forsvant han bare, sier Linda. Det opplevdes tøft. Barnet ditt betyr alt i verden og du ønsker å dele det med barnets andre forelder. Når du da ikke får svar eller kontakt, så er det veldig uforståelig og føles vondt.
Marianne forteller at barnefar har alltid stilt opp for henne på tross av at de ikke er kjærester.
- Han har deltatt aktivt både i svangerskapet, fødselen og livet etterpå. Han var også med på fødselen. Det at han har stilt opp hele veien gjør at jeg føler meg trygg på ham, noe som igjen gjør at vi kan samarbeide bra.
Samvær
Når man er gjennom den første barseltiden dukker ofte spørsmål om samvær opp. Noen har hatt en klar avtale og er enige fra starten av. Andre klarer ikke samarbeide og i noen settinger nytter det ikke å oppnå samarbeid med den ene parten. Noen vil rett og slett ikke ha samvær med barnet sitt.
Linda fikk noen tekstmeldinger fra en av barnefars slektninger om at hun ikke burde nekte faren samvær med jenta. Linda fant dette lite hyggelig. Hun hadde aldri nektet ham samvær, men han tok aldri kontakt.
- Etter hvert sendte jeg en e-post til ham hvor jeg forklarte at jeg fant det unødvendig å få slike tekstmeldinger fra hans slektning. Da fikk jeg svar. Der fortalte han at han skulle bli pappa på nytt og at han nå ønsket kontakt med datteren igjen. Jeg fant det vanskelig å skulle stole på ham etter så lang tid, og ha tro på at dette skulle fungere. Det var også litt rart å høre at han skulle bli far på nytt. Men han er faren hennes og jenta mi har krav på kontakt. Vi hadde kontakt en god stund før jeg involverte datteren vår. Jeg måtte bli trygg på ham igjen før han fikk møte henne, forteller Linda.
De avtalte at han skulle møtes hos Lindas foreldre en helg. Der møtte han igjen datteren han ikke hadde sett på 4 år.
- Vi måtte snakket mye og lenge sammen. Vi var enige om å legge det gamle bak oss og gå videre for Emmas skyld. Hun skulle også snart få en lillesøster, så da ble det litt for hennes skyld også. Lillesøsteren ble født 1 mnd senere.
Linda og barnefaren prøver nå få til møter mellom Emma og hans familie så ofte som mulig. Emma har knyttet sterke bånd til lillesøsteren. Hun var også brudepike i farens bryllup.
- Det ble noen kameler å svelge, men det handlet om Emma og hennes rettigheter, sier Linda. Emma har nå en pappa med familie og en mamma med familie og alle parter samarbeider fint og trives med at de har fått dette til å fungere.
Julie har hatt en samtale med barnefar i senere tid. Han var fortsatt ikke klar for å møte sønnen.
- Han innrømmet å ha tenkt kun på seg selv, men ga ikke uttrykk for noen anger. Han ville ha kontakt med meg, men ikke med sønnen vår. Jeg prøvde å vise ham bilder, men de ville han ikke se på.
Julie sier hun hadde forventet at det skulle bli litt annerledes, siden han gikk med på å møte henne. Hun sier det var sårende at han ikke ville se bildene av gutten.
- Jeg har hele veien gitt uttrykk for at jeg ønsker han skal ha kontakt med sønnen sin og at han er velkommen til å ta kontakt. Men nå vet jeg snart ikke lenger. Man kan jo ikke påtvinge noen å ha samvær med ungen sin. Jeg tror vel at de en dag kan komme til å møte hverandre, men ser for meg at det er sønnen som må kontakte far, sier hun.
Marianne forteller at hun og barnefar har samarbeidet godt hele veien. Han har alltid ønsket samvær med sin datter.
- Det første året var vi mye sammen alle tre. Vi hadde barnedåp med begge familier, vi feiret 17 mai sammen og første juleaften var jeg og Malin hos barnefar på middag. Senere dro vi hjem til min familie og åpnet gaver. Malin er hos faren sin annenhver helg og de ukene han ikke har helg, så er hun hos ham 3 dager i uka.
- Vi er enige om at vi ønsker delt samvær og bare Malin blir litt eldre vil vi trappe opp dette gradvis. Barnefars nye kjæreste er klar over hvordan jeg og Malins far ønsker å ha det. Jeg samarbeider helt fint med henne også. Hun stiller også opp som barnevakt når faren ikke kan.
Tre mammaer, tre pappaer, tre barn og tre ulike og forskjellige historier om samvær.
Men til felles så ligner de alle på mange andres historier der ute.
Det er ikke enkelt å skulle komme med en konklusjon på hvordan dette skal gjøres.
Hovedgrunnen til det er jo at vi alle er mennesker med ulike synspunkt og forskjellige livshistorier bak oss.
Når man skal tenke samvær så må man kunne klare å samarbeide. Prøv å se forbi det som har vært mellom dere som voksne. Skulle det være noe som tilsier at samvær med den andre forelderen ikke er bra for barnet, så må du kontakte en advokat og familievernkontoret.
Å skulle tilgi en pappa som ikke har vært der, og komme tilbake etter noen år, er ikke enkelt.
Men da er det nok lurt som Linda gjorde at hun brukte litt tid på å opparbeide tillit igjen før barnet ble involvert.
Når pappaen absolutt ikke vil ha noe med barnet å gjøre så må man nesten la dem gå. Det nytter ikke å mase eller trygle noen om å innta foreldrerollen. De må ha et ønske om dette selv, hvis ikke blir det et elendig samvær for barnets del. La de få den tiden de trenger, og skulle de velge å aldri ta foreldrerollen så er det trist, men du kan ikke endre det.
Noen ganger kan mammas nye kjæreste være like god pappa som noen annen. Å være biologisk far/mor er ikke det samme som at man kan klare å være det i det virkelige liv. Å være forelder er en oppgave man tar på seg og lærer etter hvert. Og noen vil aldri passe inn i den rollen uansett hvor mye vi måtte ønske det.
Mariannes erfaring er jo en drømmeversjon av godt samarbeid. De har virkelig gjort alt for at lille Malin skal ha det best mulig. Jeg beundrer alle som får til dette. Men om du er en av de som ikke får til samarbeid så husk at du ikke er alene. Og du er ingen dårlig mamma for det. Har du gjort det du kan, så har du gjort ditt beste. Og du er jo der for barnet ditt. Bruk tiden godt. Bruk den på deg og barnet, ikke på bekymring.
Lykke til videre.
