Litt fra min tid som Alenemamma

Jeg kunne startet med hele historien rundt den tiden jeg ble alene med mine to eldste.Det var mange tøffe tak og opplevelser som overgrep og mishandling i bildet. Derfor blir det litt vel tøft kanskje på denne bloggen.Men begynner fra jeg ble alenemamma til tre barn.Etter en periode som alenemor til to barn  hadde jeg funnet en ny kjæreste.
Jeg var student på konsentrert allmennefag og russ da jeg møtte ham via felles kjente.Vi flyttet sammen etter ca 6 mnd.
Det var litt opp og nedturer i forholdet.Jeg så vel at kanskje han ikke var den rette, men jeg var veldig glad i ham og han var snill med mine to barn.Da jeg ble uplanlagt gravid med barn nr 3 måtte vi tenke litt begge to.
Var jeg klar for enda et barn, og var han klar for å bli pappa? Vel jeg klarte ikke å velge abort. Det føltes der og da helt feil.Og det selv om han gav uttrykk for at han ikke klarte å vite om han var helt sikker.Men må legge til at jeg er for selvbestemt abort.I aller høyeste grad.
Da jeg var i uke 25 fikk jeg rier. Ble innlagt på Ullevål.Imens jeg er der får jeg en telefon fra politiet om at min samboer er hentet og mistenkt for incest !! Jeg fikk sjokk.At jeg ikke mistet barnet er et mirakel.
En hobbypsykolog fra barnehagen hadde fått for seg at jenta mi var utsatt for overgrep.Kan fortelle at i etterkant har flere advokater ristet på hodet over hennes notater og ledende spørsmål.Saken ble henlagt.Ingen bevis på jenta hverken psykisk eller fysisk. De ansatte i barnehagen hadde gjort noe de sannsynligvis( og forhåpentligvis)må huske med skam resten av livet. Å reagerer på reelle tegn på overgrep er viktig og helt riktig, men her var det et sykt påfunn fra en ansatt. Heldigvis kom begge ungene fra dommeravhør uten store vansker.Men den største knuste alle sine politibiler med hammer.
Dette påvirket forholdet og ikke minst min daværende samboer.Høyst forståelig når man blir mistenkt for noe så grusomt.
Da jeg var ca i 7 mnd bestemte ha seg for å flytte ut.Tror ikke jeg glemmer settingen.Jeg sto og vasket opp etter middagen, han satt ved kjøkkenbordet.Han sa plutselig at -nå har jeg bestemt meg.Jeg flytter ut.Og så dro han på fest. Ja, det var slik det var. Der sto jeg lamslått igjen med to små barn på 5 og 6 år og en stor mage.Verden sto stille en stund.Jeg klarte ikke helt å ta inn hva som skjedde der og da.
Det ble dager med tårer, sinne, skuffelse, hat og raseri over at han lot meg bli alene med tre barn.
Men etter en stund måtte jeg bare komme meg videre.Jeg ventet barn nr 3 og måtte ivareta de to jeg allerede hadde.
16 september 1998 fikk jeg en nydelig datter og de to eldste fikk en lillesøster.Faren hennes kom ikke til fødselen som han lovet, men jeg hadde med en venninne.
Den dagen vi skulle hjem kom faren hennes for å hente oss.Han kjørte oss hjem, men hadde ikke tenkt å bli værende noen stund.Husker det var kaldt og mørkt ute og det var så sårt at han ikke ville bli hos oss.Jeg tryglet ham til å bli over natten.Nå i etterkant ser jeg det var dumt av meg når han faktisk ikke ønsket det, men der og da var jeg så sårbar og følte meg ensom.Kl.07.00 presis dagen etter dro han.Dagene gikk og jeg og mine tre herlige unger klarte oss bra. Takket være gode venner og familie hadde vi ofte besøk.
Jg ble vant med min nye hverdag.Ungene var hverdagen og livet.Og jeg kunne ikke tenkt meg å byttet det bort mot alt i verden.Det var nok mange sambygdinger der ute som sa både det ene og det andre som de egentlig burde hatt en på tygga for.Men hva søren gjør det. Værst for dem selv å fremstille seg selv som så uvitende.
Da minstefrøken var 4 mnd startet jeg på sykepleierskolen.Jepp, jeg skulle ikke sitte der på rompa og bli dønn avhengig av trygd eller sosialhjelp resten av livet.
Jeg tok sykepleierskolen over 4 år.Jeg har aldri hatt store vansker med skolearbeid heldigvis.Har vel alltid likt skolearbeid og se at man faktisk kan noe.Men tøft var det. Husker noen kvelder der jeg ikke hadde fått alle unger i seng før klokken nærmet seg 23.00.Og så skulle jeg liksom starte med studier og hjemmeoppgaver. Det var mange som mente jeg ikke kunne klare sykepleierskolen når jeg var alene med barn.Men jeg viste dem at alenemødre er langtfra dumme.Jeg klarte meg utrolig bra. Må nesten si TUSEN TAKK til dere som aldri hadde troen på meg.Jeg har bestandig vært litt trassig;) og hvis noen sier jeg ikke kan klare noe så gjør jeg det som regel veldig bra.Så takket være pessimister og bedrevitere i bygda så fikk jeg guts til å takle det meste.Husker en av mine medstudenter ringte og spurte om jeg hadde bestått avsluttende eksamen.-ja det gikk bra , sa jeg.-Å næmen gjorde det det altså svarte hun. Dumme naut.( unnskyld)
Hvorfor skulle ikke jeg klare det når hun gjorde det. Enkelte ting sitter godt i minneboksen.
Det siste året møtte jeg ham som nå er min mann og en flott far for alle mine barn.Vi fikk en sønn sammen og derfor er jeg nå 4 barns mor og derav navnet på bloggen Mamma4.
Dette er en lynkjapp kortversjon.Det var mange travle og tunge dager men viktigst av alt var den nærheten jeg fikk til mine barn. Vi klarte oss uten noen store traumer. Vi hadde en del venner og en familie som støttet oss masse.Og jeg er nå stolt av å ha klart jobben som alenemamma i flere år.De eldste blir 17 og 18 år dette året.Frk 11 har ADHD men det er ikke pga min tid som alenemamma.Hun er en flott, sterk og omsorgsfull jente.Minstefar på 5 har tre fine søsken som er der for ham.Og jeg er en stolt 4 barns mor.
Du klarer det nok du også.Og ta imot den hjelp og støtte du føler du trenger og kan få.Men vær litt selektiv på hvem som får hjelpe deg, det er ikke alle som er til å stole på. Ha tro på deg selv. Du gjør en tøff og fantastisk jobb mamma:)