Han forlot deg, ikke barnet!

Han forlot deg, ikke barnet,.Ikke en behagelig setning å få hvis man sørger over at kjæresten stakk av fra deg og du er/blir alenemor.Men ofte er det fakta.
Mange jenter opplever at kjæresten ikke vil mer når hun blir gravid, spesielt ikke hvis hun mot hans vilje velger å fullføre svangerskapet.
Kanskje vil han ikke delta på noe som har med svangerskapet å gjøre.
Da er det tøft å skulle la denne mannen få barnet "servert på sølvfat" etter fødselen.

Men jo før man klarer å svelge stoltheten og bearbeide såre følelser jo bedre er det for barnet ditt.
For om  mannen ønsker abort, så er ikke det ensbetydende med at han ikke vil ha noe med barnet sitt å gjøre, eller at han ikke er egnet som far.Det er et stort hav mellom å ikke synes det passer med barn nå og ikke ville være far når barnet først er der.
Ikke straff far for at han forlot deg ved å nekte ham samvær.For da straffer du også barnet ditt.
Barnet har rett på samvær med begge foreldre, og i det ligger det også at de skal ha et trygt samvær.
Det oppleves ikke trygt om barnet hører at mor og  far snakker stygt om hverandre.De blir usikre og prøver å være lojale mot begge.Kanskje tør de ikke si det de mener i frykt for å skade dere.
Noen barn tar også på seg skylden for at foreldrene har det vondt."Hadde ikke jeg blitt til så hadde de hatt det bra".

Noen ganger er såklart beskyldninger mot mor/far realistiske.Ikke alle egner seg som foreldre.
Men vanlig oppegående mennesker klarer stort sett å mestre rollen.Noen må kanskje få lit støtte og hjelp, men at det går seg til.

Når mor bruker all sin energi på å sørge etter barnets far , så taper hun energien hun skulle ha brukt på seg selv og barnet.Denne energien må hun selv ta tilbake.Hun må selv innse at det er positivt at far vil ha tid med barnet og prøve komme over sin kjærlighetsorg og opplevelse av svik som kan føles beintøft.
Be om hjelp, noen å snakke med som er nøytral.
Det er normalt å ha alle mulige følelser når det stormer som værst etter brudd og det i tillegg er et barn på vei/ nettopp kommet til.

Om du er der nå, så kan jeg si deg at det lysner etterhvert.Og raskere du innser at en evig kamp om å få han tilbake er bortkastet, jo bedre.

Bruk energien på deg selv og ungen din.Er du gravid så gled deg over det og nyt tiden istedenfor å krampeaktig ville tvinge ham tilbake.Vil han ikke så vil han ikke.Men han kan mer enn gjerne ville være far for det, og klare det med glans. Se ham som en ressurs, for en dag når barnet vokser litt til skal du kanskje tilbake i skole og jobb.Da er det trygt og godt å ha en pappa til barnet som stiller opp, selv om dere ikke bor sammen.