Minner fra MIN tid med fru Anorexia

Ser mange av de flotte unge bloggerne skriver om Anorexia og andre former for spiseforstyrrelser.
Jeg er en av dem som sitter med mange minner om dette,og er glad for at unge jenter faktisk klarer å se at dette er livsfarlig. Det er så mange som dessverre slanker seg syke og elendige.

Min Tid med Fru Anorexia:
Ja jeg valgte å kalle "henne"( sykdommen) for fru Anorexia. Denne grufulle damen som nesten klarte å drepe meg.
6.klassingen meg var smålubben og tidlig ute i utvikling.Jeg var klart lengre fremme kroppslig enn de fleste andre jentene i klassa.Det gjorde at jeg følte meg tjukk og ble småertet.
 Det var aldri noen som mente det vondt men jeg tok alt til meg som sårende og krenkende.
Utenpå var jeg tøff og svarte for meg så det holdt.
Innerst inne var jeg en sårbar ungjente som var på leting etter seg selv.

Jeg hadde interesser som kanskje ikke var forenlige med et liv i en bortgjemt dalkrok.
Interesser som ballett og teater var vanskelig å få gjort så mye med den gangen.I dag er det større muligheter overalt.

Jeg følte i slutten av 6.klasse at jeg ikke hadde kontroll på livet mitt, jeg fikk ikke utviklet talentet mitt som danser, jeg hadde masse indre uro og tenkte at jeg skal da vise at jeg kan kontrollere vekta.Jeg bestemte meg faktisk på siste dag i 6.klasse at jeg skulle bli TYNN. Den avgjørelsen var det kun jeg som visste om og det var en avgjørelse som skulle lede meg ut i et sant Helvete.

Jeg har alltid vært sta som et esel.Ofte har den staheten hjulpet meg,men i forbindelse med mitt møte med fru Anorexia tok staheten nesten livet fra meg.
Det vanvittige fokuset. Fokuset på å ikke spise.

Det var egentlig det å ikke spise for mye som ble fokus,ikke vekta.

Sommerferien etter 6.klasse spiste jeg veldig lite.Drakk masse juice husker jeg.
Det var varmt så jeg kunne skylde på dårlig matlyst.
Sto opp tidlig hver morgen i ferien for å sykle en runde på sykkel.
Dette bare MÅTTE jeg gjøre til slutt,nesten uansett vær.
Ok, treningen var jo suveren, men det at jeg nesten ikke spiste var værre.
I 7.klasse fortsatte vekttapet . Til slutt ble jeg innlagt på sykehuset.

Der nektet jeg å ta til meg mat på skikkelig vis.
Jeg ble ikke mindre fokusert av at en jente fra klassen under meg delte rom med meg og vi slet med det samme.
Hun hadde kommet lengre og satt der med en sonde i nesa.Men det hjalp ikke at jeg så det.
Jeg skulle søren meg klare å bli like tynn som henne.Dette skulle ingen få stoppe.

Lot som jeg spiste og spyttet maten i serviettene.
Husker en sykepleier som trodde hun kunne skremme meg til å spise. Den kom hun ikke langt med.
Sto i gangen på sykehuset og skrek til meg.Dyktig dame må jeg si.
Det gjorde meg enda mer trassig.

Ble utskrevet og sendt hjem da jeg ikke var sykelig undervektig. Det fikk jeg jo med meg og tenkte at her er det bare å fortsette. "Ikke sykelig undervektig" betydde da for meg overvektig.

8.klasse fungerte noenlunde.Jeg spiste litt bedre det året.Men en uskyldig kommentar fra en medelev satte det hele i gang igjen.
Sommeren etter 8.klasse dro jeg på språkreise til Hasting. Det var da det begynte å bli kritisk.
Jeg gikk ned 7 kg i løpet av de  ukene jeg var borte. Buksa mamma hadde kjøpt til meg da jeg skulle dra, slang rundt meg.

Jeg gikk til og fra skolen der nede,ca 30 min å gå  hver vei, i tillegg danset jeg et par timer hver dag.

Maten besto av salat og cola light.Når de andre kjøpte sjokolade og is så spiste jeg et eple.
Smakte såvidt det var på middagsmaten.
Fatter ikke at sykepleieren som vi bodde hos ikke ante noe.Hun burde tatt tak i meg og sendt meg til lege eller rett og slett hjem.
Istedenfor mobbet hun nesten den andre jenta som bodde der fordi hun var lubben.

Mamma fikk sjokk da jeg kom hjem. Hun kjente meg nesten ikke igjen på togstasjonen.

Den sommerferien slet de rundt meg for at jeg skulle spise. Det ble sinne og frustrasjon. Ikke enkelt for foreldre å skulle hjelpe når hjelpeapparatet ikke ante hva de skulle gjøre.
Hadde noen runder hos div.psykologer og rådgivere men ingen hadde vel greie på hvordan hjelpe en med anorexia.
Jeg stridde imot som en gal uansett hva de gjorde og jeg rundlurte flere av dem.

1.år på videregående startet.Prøvde å bo på hybel men det fungerte ikke. Gutta jeg delte hybel med var livredde for at den radmagre jenta skulle dø.
De syntes det var så rart at det aldri var oppvask å se etter meg. Og de så aldri at jeg spiste.
Naturlig det når jeg ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

Husker gutta arrangerte fest en kveld.Jeg var blitt helt paranoid og stengte meg inne på rommet.
Både gutta som delte hybel med meg og noen av gjestene var innom på skift for å be meg spise.
En av jentene satt i sengen min og gråt. Hun var sikker full og sentimental, men allikevel.

Flyttet hjem igjen, men ble bare sykere og sykere.
Håret falt av , og det vokste lange hvite strie hår nedover ryggraden.
Det var vel en forsvarsmekanisme eller noe fra kroppen.
Det føltes innimellom som om hodet mitt var fyllt med kaldt vann.

Ikke klarte jeg komme meg inn på bussen, ikke klarte jeg ta skolesekken opp fra gulvet for å ta den på.
De andre elevene måtte hjelpe meg både med å dytte meg inn i bussen og ta på sekk.
Elevene burde jo vært skånet mot å ha en slik person  i klassen.De var medelever, men ble nesten støttekontakter tror jeg.Hvis noen av dere leser dette så sier jeg herved UNNSKYLD.

Hver gang jeg gikk hjem, en vei som skrår litt nedover, så falt jeg.Eide ikke balanse.

En dag sa en medelev navnet mitt.Jeg snudde meg og hun så ut som hun hadde sett et spøkelse.Jeg ble fornærmet.
Noen minutter senere ble jeg hentet av skolepsykologen. -du er blågrønn i ansiktet , sa han.De andre elevene er redde.
Jo takk skal du ha hr.psykolog.

På denne tiden viste vekta ca 33 kg.33 kg fordelt på 163 cm er ikke all verden.
Det sier seg selv at kroppen var iferd med å stoppe.

Jeg kan ikke fortelle alt her, men det ble mange fall og blåmerker.Mange tårer både hos meg og de rundt meg.
Hele veien hadde jeg trent hver dag.Trent som en gal.
Nå klarte ikke kroppen dette lenger.
Husker jeg kunne sitte ved vinduet, ta tak i håndtaket på vinduet og spenne alle muskler( de som var igjen), holdt pusten og prøvde på den måten å bruke mest mulig energi.Inni meg var det nemlig fullt av negativ energi som måtte ut.Klarte jeg ikke det, måtte jeg ut og skrike høyt.Skrike til jeg falt om og bare gråt.

De rundt meg hadde vel gitt opp håpet. De lot meg drive på.

Jeg skrev masse den gangen også.Alltid hatt skrivekløe.
I et dikt skrev jeg  "jeg lukker øynene og ser en hvit kiste..Den er min"

Legen hadde sagt til meg at jeg hadde så lite av flere livsviktige stoffer i kroppen at hjertet mitt ville snart stoppe om jeg ikke kom på sykehuset.
Tanken skremte meg jo, men fru Anorexia satte de iskalde fingerneglene i nakken min og sa -du kan ikke spise, du blir feit og verdiløs igjen.
Det kjentes faktisk ut som noen gjorde det.Jeg kunne kjenne kulden fra henne.

Sannheten var jo at jeg omtrent ikke eide energi og frøs hele tiden.
Folk rundt meg sa at jeg var blå i ansiktet. En nabojente løp gråtende hjem fordi hun var redd.
Hun var helt sikker på -at nå dør Bente.
Hun hadde tatt samme buss som meg før på dagen og så enorm forskjell frem til kvelden.

Jeg husker jeg satt på stuegulvet, iført pyjamas, gjorde noen spede forsøk på trening og gråt .
En stille gråt.De gangene jeg prøvde skrike rett ut så kom det ingen lyd.Det var sannsynligvis ikke nok energi til det.
Etter det har jeg sagt at de lydløse skrikene på hjelp er de mest smertefulle.
De andre i huset sov. Jeg kjempet mot fru Anorexia.Hun drev meg til å trene, jeg gråt og ville klare å spise igjen og være normal.

Et par dager etter dette ble jeg innlagt på sykehuset.
Husker de måtte støtte meg når jeg skulle gå inn sykehusdøra.
Jeg kjempet fortsatt med fru Anorexia. Hun ba meg trene når jeg var på do.
Knebøy fant jeg ut var brukbart.
Til slutt fikk jeg fotfølge. De truet med sonde om jeg trente.
Det ville jeg jo ikke for da ble jeg feit sa Fru Anorexia.

Glemmer ikke lyden av strikkepinner mot hverandre. Jeg liker den fortsatt ikke.
Damen som satt vakt ved rommet mitt på natta, satt med strikketøy.

En lege var uheldig med ordvalget og sa jeg burde opp til 40 kg før jeg kom hjem.
Da trodde jeg at 40 kg var en grei vekt for meg.Men da måtte jeg jo ut før jul slik at jeg hadde noen kg å gå på i jula( sykt).

Jeg ringte min stefar og sa jeg skulle utskrives.Han kom den lange veien på 18 mil for å hente meg.

Ingen hadde sagt jeg skulle hjem.
Jeg måtte i møte med en lege der jeg underskrev at de ikke tok meg inn igjen.
Fatter ikke at de kunne løse det på den måten.Jeg veide vel ca 36 kg, 16 år og svært svært syk.

Veien tilbake til det normale ble lang hard og beintøff.Mange nedturer og frem og tilbake.
Men måtte klare meg uten den store hjelpen fra helsevesenet.
De hadde ikke nok kunnskaper den gangen.Og jeg var en sta person det ikke var enkelt å hjelpe.

Jeg kunne ha skrevet sider opp og sider ned om mange vanvittige detaljer. Men dette er et blogginnlegg, ikke et bok:)

Håper dere unge der ute , både gutter og jenter ber om hjelp hvis dere sliter med spiseforstyrrelse.
Husk du er verdifull.
Ikke la noen som "Fru Anorexia" overta livet ditt.

Husk at DU er den som skal ha hovedrollen i ditt liv!!!